| Med Stenersenmuseets åpning 3. juni i
1994 fikk Oslo
kommunes kunstsamlinger ansvaret for nok en institusjon, i tillegg
til Munch-museet og Vigeland-museet. Dessuten markerte det avslutningen
på en lang og problematisk prosess med tanke på å skaffe
visningslokaler for tre kunstsamlinger gitt til byen: Amaldus
Nielsens og Ludvig O. Ravensbergs malerisamlinger foruten Rolf
E. Stenersens gave til Oslo by - den såkalte "Aker-samlingen".
* * *
Allerede i tenårene hadde Rolf E. Stenersen (1899-1978)
tjent gode penger på aksjetransaksjoner, og han gjorde
seg gjeldende som friidrettsmann av internasjonalt format. I
tillegg markerte han seg gjennom et forfatterskap som spenner
fra fagøkonomi til skjønnlitteratur. Med Nærbilde
av et geni tegnet han et levende bilde av Edvard Munch som han
hadde et nært forhold til.
Det var altså en mangesidig personlighet som i 1936 ga
sin samling av norsk billedkunst til Aker kommune (slått
sammen med Oslo i 1948). Forutsetningen var at kommunen innen
tre år skulle skaffe permanente lokaler til samlingen,
og i 1939 vedtok kommunestyret å oppføre en museumsbygning
på Nordre Skøyen i Østre Aker. Arbeidet ble
stillet i bero på grunn av krigen, og i tidlig etterkrigstid
var det få muligheter til realisering av prosjektet. Samlingen
ble utplassert i Studentbyen på Sogn, der Stenersen var
formann i byggekomiteen, fra 1952 og frem til -73 da den ble
presentert i full bredde i Munch-museet. Senere ble den magasinert,
selv om en rekke av arbeidene var å se på flere mindre
utstillinger.
Samlingen består av omkring 300 malerier og et stort antall
arbeider på papir. Kunstverkene er fra omkring århundreskiftet
og frem til 1970-årene. I tillegg til den sentrale posisjonen
som Munchs og Ludvig Karstens arbeider inntar, befinner tyngdepunktet
seg i tredvetalls-modernistene og deres inspirator Rolf Nesch.
En rekke sentrale malerier av Jakob Weidemann fra førti-
og femti-årene kan også fremheves.
* * *
Amaldus Nielsen (1838-1932) fikk aldri fullført sin utdannelse
i Düsseldorf og Karlsruhe. Som landskapsmaler inntok han
en selvstendig posisjon innen sin generasjon av nasjonalromantikere,
ikke minst gjennom den vekt han tilla friluftsstudiet. 1880-årenes
realister ga ham også honnør for dette. På 95-årsdagen
for kunstnerens fødsel i 1933 ble 300 malerier og 100
tegninger av hans produksjon gitt av familien til Oslo.
Samlingen dekker Nielsens produksjon helt fra 1856 og frem til
hans død. I en årrekke ble den vist permanent i
Oslo Kunstforenings lokaler i St. Olavs Plass 5, inntil bygningen
ble revet i forbindelse med oppføringen av Oslo Helseråds
nybygg. Deretter ble kunstverkene lagret i Munch-museet. I åttiårene
ble riktignok et utvalg utstilt i Collett-/ Cappelen-gården
på Norsk Folkemuseum og deretter i Den Gamle Logens lokaler
på Bankplassen, Oslo.
* * *
Ravensbergs malerisamling ble gitt til Oslo i 1972 av kunstnerens
enke og omfatter nærmere 160 arbeider. Ravensberg (1871-1958),
som var i familie med Edvard Munch, deltok lite i tidens kunstliv,
idet en mindre formue gjorde ham uavhengig av utstillingsvirksomhet
og salg. Hans arbeider preges av en naivistisk og burlesk fortellerglede.
Særlig er han kjent for sine scener fra hovedstaden som
ofte befolkes med tidens originaler og kjente personer. Ravensberg
skildret også middelhavslandene med vekt på folkelivet
og de kulturelle forbindelser til antikken. Også deler
av denne samlingen ble vist i Collett-/Cappelen-gården
og deretter i Den Gamle Logen.
* * *
I juni 1992 leverte et arbeidsutvalg nedsatt av Oslo kommune
sin innstilling om den fremtidige disponeringen av de tre "hjemløse" kunst-samlingene.
Man vurderte oppføring av et nytt museumsbygg foruten
mulighetene for anvendelse av kommunens ledige lokaler. Konklusjonen
var at nest etter den kostbare løsningen som et nybygg
representerte, var de nær 4000 kvm. store lokalene i Konserthusterrassen
et godt alternativ. Her hadde Oslo kommunes Informasjonssenter
hatt sitt tilhold tidligere, og deler av lokalene hadde dessuten
vært utleid til kontorer. Den nederste av byggets tre etasjer
var kjent som lokalene til den tidligere Club 7.
Kunstsamlingene ble bedt om å gå videre med prosjektet
i Konserthusterrassen. Senhøstes 1992 leverte arbeidsutvalget
sitt forprosjekt. Her la man vekt på at lokalene egnet
seg til museumsdrift; det dreide seg ikke om kjellerlokaler som
tidligere var disponert av en rocke-klubb, men om nærmere
tre fulle etasjer. Bygningen var sentralt plassert i byen, og
i umiddelbar nærhet til Oslo Konserthus som sto som utleier.
Dermed oppstod mulighetene for felles-arrangementer gjennom en
løsning som var til gjensidig glede for to av byens kulturinstitusjoner,
og dermed også for publikum.
Bystyret vedtok å realisere prosjektet for 10.5 mill.
kroner, og ombyggingsarbeidene startet senhøstes 1993.
Arkitektkontoret LPO sto for utformingen, som ga nærmere
2.000 kvm. utstillingsflate fordelt på de tre etasjene.
I tillegg til de tre faste samlingene fikk man plass til skiftende
utstillinger. Og det behøves, for Oslo får ofte
tilbud om returutstillinger når Munch-museet låner
sine verker til utstillinger i utenlandske museer. Dessuten gis
byen her muligheter til å belyse sitt engasjement overfor
billedkunst, for eksempel i forbindelse med utsmykkingsoppdrag
og konkurranser. Realiserte utsmykkinger og annen billedkunst
utplassert i kommunens lokaler beløper seg til bortimot
10.000 registreringsnumre. Mulighetene for Stenersenmuseet til å disponere
deler av dette, i tillegg til dets faste samlinger, gjør
det til et forholdsvis omfattende kunstmuseum. I dets lokaler
er det også rom for en kafé i tillegg til magasin,
verksted, kontorer, lagre og annet som kreves av moderne drift.
Museums-boomen i Oslo er på nytt bekreftet!
Gunnar Sørensen
|
