Stenersenmuseet
 
 
Amaldus Nielsens malerisamling
 

Amaldus Nielsens malerisamling omfatter nærmere 300 malerier og 100 tegninger, og dekker kunstnerens produksjon fra 1856 frem til hans død i 1932. Samlingen ble gitt i gave av familien til Oslo kommune i 1933.

Amaldus Clarin Nielsen levde fra 1838-1932. Han vokste opp i Mandal og allerede som 20-åring malte han sine første studier av kysten ved fødebyen. Nielsen hospiterte ved Kunstakademiet i København i 1854-56 og i 1857-58 var han elev av Hans Gude ved Kunstakademiet i Düsseldorf. Ti år senere fortsatte han å studere under Gude, denne gang i Karlsruhe.

Nielsen foretok flere studiereiser, blant annet i Spania. Hans studier fra Cadiz preges av en lys, fri penselføring og sterke farger. Amaldus Nielsen har blitt kalt ”Sørlandets maler”, men samlet viser bildene likeså stor interesse for Vest- og Østlandet, flere bilder fra blant annet Hardanger, Sogn og Hvaler viser dette. Noen bymotiver fra Majorstua i Oslo, der han bodde, er fra en sen periode. Maleriet Morgen i Ny Hellesund (Nasjonalgalleriet) fra 1885 og de forskjellige utgavene av dette, representerer et høydepunkt i kunstnerens produksjon. Stenersenmuseets samling omfatter også mange arbeider med motiver fra dette området.

I følge kunstneren selv var naturen hans store inspirasjonskilde og læremester. Han ønsket å gi en så presis, saklig og nøktern gjengivelse av naturen som mulig. Kunstakademiet i Düsseldorf, hvor Nielsen var student, var blant eksponentene for tysk romantikk på 1800-tallet. Det sublime landskap ble vektlagt og mennesket ble fremstilt som lite i forhold til brusende fosser og drivende skyformasjoner. Nielsen var ingen typisk Düsseldorfmaler. Han holdt fast ved sin naturalistiske linje, noe som førte til at han kom på kant med mange av sine samtidige. Senere kom yngre kolleger som Erik Werenskiold og hans generasjon av unge, naturalistiske malere i 1880-årene som hevdet at Nielsen hadde vært den første norske virkelige friluftsmaler og at hans saklige realisme dannet en kontrast til Düsseldorfmalernes hang til effekter.

Allerede fra 1860-tallet utførte Nilsen konsekvent sine studier ute i det fri. Han betraktet samtidig naturstudien som et ferdig, selvstendig verk. Hovedsaken var å skildre motivet slik han så det, og han studerte grundig lyset og de atmosfæriske forhold. Nielsens tidlige bilder fra Mandals skjærgård preges av en spontan malemåte. De kan betraktes som presise miljøbeskrivelser med fortellende detaljer fra et kystmiljø han kjente godt. I 1869 flyttet Nielsen til Majorstuveien 8 i Christiania og bodde der resten av sitt liv. Han fortsatte allikevel med sine reiser, og utover på 1870-tallet hentet han de fleste motivene fra Mandal, fra fjordstrøk på Vestlandet og i skjærgården på Hvaler. I disse bildene skildres gjerne sommerlige godværsdager i motsetning til kystens uvær og barske klima. Hans observasjonsevne kommer klart til syne i framstillingen av sol, bølger og lysets spill på vannoverflaten.

I 1886 mistet han sin hustru og tre av sine 11 barn i en difteriepidemi, noe som førte til at hans kunstneriske produksjon gikk ned. Han giftet seg på nytt to år senere. Alderdommen gjorde det vanskeligere å reise, og verk med motiv fra Sørlandet, utført i 1920-årene, måtte han basere på hukommelsen og tidligere arbeider.